Endelig fremme i Praha var det første jeg gjorde å ta ut litt lokal valuta og skaffe meg en tredagersbillett til kollektivtransporten. Det var ikke helt enkelt å finne noen som solgte en slik billett, men det ordnet seg, og snart stod jeg i en mørk gate og ventet på trikken til herberget. Jeg skulle langt utenombys, til et gammelt klubbhus langs elvebredden. Praha på denne tiden av døgnet er bare bekmørk, og jeg priset meg lykkelig over at stoppene ble annonsert klart og tydelig på trikken. På toppen av alt traff jeg to jenter fra Australia som var på vei til samme sted, og de viste meg veien.

Da jeg endelig var innsjekket og på plass, var klokken nærmere ti og jeg var mer eller mindre veldig sulten. Jeg spurte vertinnen om hun visste om noe sted i nærheten man kunne få seg noe mat. Hun mente at alt var stengt, men hun skulle se om hun hadde noe liggende. Litt senere kom hun ut i gangen og ropte «Hakoon! Haaaakooon!» Og hun hadde laget en god omelett og brødskiver med masse pålegg. Jeg var nesten pinlig berørt og takket så godt jeg kunne. Makan til service.

Det er ikke mange her for tiden; jeg deler rom med en sveitsisk språklærer som ser etter leilighet (og nylig har feriert i Bergen) og en sliten tysk sykkelturist som ikke orket enda en natt i telt i den kalde tsjekkiske natten. Og som alltid er det mange australiere generelt. Felles for dem er at flyturen fra og til Europa er minst 21 timer lang, og kostbar, så når de først tar en slik tur blir de her en stund.

I går og i dag har jeg vandret rundt i Praha og sett en del av det man bør se. Alt er fint, men akk, det er så mange turister her at det knapt er til å begripe. Det er slitsomt å forholde seg til hele tiden. Og når en så stor del av en bys økonomi er turismebasert, begynner ting å tilpasses så mye at autentismen forsvinner litt. Overalt er det veteranbiler eller hest-og-kjerre som drar rundt på turister, menn i matrosdrakt som selger båtturer, menn i rustning som pryder restaurantfasader til glede for dumme turister med kamera, juggelselgere, talentløse gatemusikanter, overprisede trdelník-er, dumme turister som går baklengs uten å se seg for, utspekulerte pengevekslere som tar «no commission» … Istedetfor Praha kommer man til Fornøyelsesparken Praha, størrelsesforhold 1:1. Humbug!

Men jeg må si jeg liker trikk- og metrosystemet her. Det må være en behagelig by å bo i, i den forstand.

I morgen er det fem timers tur til Berlin. Tenker å komme frem dit på sen ettermiddag.

Jeg kom til Innsbruck kl. 16.30, halvannen time tidligere enn planlagt, fordi jeg fant et direktetog fra Verona. Det var et østerrisk ÖBB EuroCity-tog, og etter halvannen uke på Trenitalias regionaltog var det en svært behagelig tur. Og plutselig snakket alle tysk, så jeg kan endelig føre en samtale som er litt mer enn bare «god dag» og «farvel» og «skål.»

Brennerpasset var akkurat så flott som jeg hadde trodd, med svære fjell med eller uten slott på toppen, små tyrolske landsbyer med hver sin identiske kirke, og motorveier på betongstylter langs fjellsidene.

Det er stort sett bare ett herberge her i byen, og det er så stort at buss-stoppet utenfor bare heter Jugendherberge. Når man attpåtil har fine leddbusser med lystavler på stasjonene og annonsering av stoppestedene både på høyttaler og på lystavler, var det svært lett å finne frem.

Jeg vandret litt rundt i byen uten kart, og snudde mens leken var god da mørket falt på. Det er en koselig by som, hvis man myser litt, minner litt om Bergen med alle fjellene rundt seg (bortsett fra at de tyrolske fjellene er en hel del mer dramatiske). Jeg rakk å handle litt dagligvarer før de stengte kl. 19.30 allerede. «Gud være hilset,» sa kassadamen. «Ja, Gud være hilset,» sa jeg. Eller gruß gott. Tror jeg skal prøve meg på den hjemme; «hei» er jo ganske uinspirert i forhold.

Alt er tatt hånd om for resten av reisen nå, slik jeg hadde tenkt meg. I morgen blir det åtte timers togtur til Praha via Linz, og mandag drar jeg tilbake til Berlin.

For en 3000 år gammel by har Padova et overraskende moderne uttrykk. Prato della Valle var flott.

Trikkesystemet her er morsomt; det er Translohr-basert, som betyr at det bare er én skinne, og gummihjul på sidene under vognene. Der jeg tok den delte den trasé med den vanlige trafikken, og hadde ingen prioritet for trafikklysene, noe som gjorde den urtreig.

I natt bor jeg på et billig og bra enerom jeg fant et stykke utenfor byen. Ser frem til en myk start på morgendagen med frokostbuffet før jeg toger til Verona, og så til grensestasjonen Brenner som jeg håper er like fin som på bildet. Og så vips, til Østerrike! Hvis denne kompliserte kjeden ikke ryker, kommer jeg til Innsbruck i 18-tiden. Må ta hånd om neste dags togformaliteter der, så alt i alt blir det ikke mye sightseeing i den byen, dessverre.

Roma var nesten uutholdelig varm. Jeg gikk rundt på ettermiddagen og så forskjellige severdigheter jeg har sett før, og kom tilbake til et bråkete herberge full av fest. Natten ble preget av de stupfulle, vulgære britene jeg delte rom med. Alt i alt var ikke Roma noe for meg denne gangen, og morgenen etter dro jeg nordover langs en pen vestkyst og kom til Pisa.

Også her gjorde jeg et dårlig valg av overnattingssted; de har ikke styr på bookingen i det hele tatt, og etter første natten måtte jeg flytte i ettermidag til et annet (men i det minste bedre) herberge.

Jeg har sett det skjeve tårn, selvsagt. Det var omtrent så skjevt som jeg hadde forventet. I dag dro jeg på ekskursjon til nabobyen Lucca, en pen liten by innenfor svære bymurer.

Det er nå én uke til retur-flighten fra Berlin, og jeg må begynne å rasjonere tiden nøye slik at jeg er i Berlin på mandag og har minst to og helst tre dager i Praha før det. Planen fremover, og jeg håper den holder, er at jeg drar til Padova i morgen, og blir der én natt. Så forlater jeg Italia og drar til Innsbruck, der jeg dessverre også bare får én natt. Deretter kommer en lang dag på tog til Praha på fredag, og til Berlin på mandag.

Jeg tok bussen med henne inn til byen på formiddagen. På bussen drakk Felicity vann på en flaske hun hadde hatt i frysen, så den var full av is. Hun fikk tilsnakk av en gammel mann på setet bak. Hun forklarte at han, og mange andre i Perugia, tror at det er farlig å ha is i drikken, fordi djevelen har tatt bolig der.

Hun tok meg med på MiniMetró-en som man må ta for å komme inn i sentrumskjernen fra der bussen stopper. MiniMetró er et skinnegående kollektivsystem bygget delvis på stylter over bakken og delvis under jorden. Vognene er førerløse og knøttsmå med åtte seter og litt flere ståplasser, men avgangene er annethvert minutt. Perugia er kupert, og traseen går oppover og nedover som en berg-og-dalbane i trygg hastighet. For å komme ut fra stasjonen i sentrum tar man en heis som går diagnalt oppover en bakke, og på oppoverturen bretter en fantastisk utsikt seg ut, med grønne sletter og småbebyggelse så langt øyet kan se.

Byen er koselig og overkommelig, og har mange spor etter etruskerne som en gang var bosatt her (og som jeg beleilig nok lærte mye om på museum i Berlin). Jeg fant flere flotte utsiktspunkter og spiste en utsøkt panini før jeg MiniMetró-et og busset tilbake til gårds.

Resten av torsdagen passerte sakte i en stillegående døs på en solstol ved bassengkanten sammen med en bok. Da jeg til slutt var lei og pakket sammen samlet skyene seg i et voldsomt mørke bare avbrutt av lyn etter lyn. Rullende torden ble fulgt opp av piskende regn og plutselige vindkast. Felicity og jeg talte sekunder som ble stadig færre. Vi hadde det morsomt til langt på kveld med et impromptu norskkurs basert på norske nettaviser og Uff da.

Fredag var alt stille. Jeg prøvde meg i solstolen igjen, men det skyet over og var for kaldt. Istedet satte jeg meg ned med kart og togruter og begynte å planlegge resten av turen, som fortsetter i morgen, på søndag. Det blir Roma neste, om ikke annet enn for å skape en kontrast til det rolige gårdslivet. Og så må jeg snu meg nordover igjen for å kunne nå tilbake til Berlin uten altfor mye hastverk.

På ettermiddagen kom Felicity løpende og ba meg gjøre meg klar om jeg ville være med på en fotoutstilling hun var invitert til, men ikke visste noe som helst om annet enn at hun ble hentet av en bil om få minutter. Jeg kastet på meg sko og glemte kamera, og vi småløp avgårde og ventet under de høye og slanke sypress-trærne som former alléen i veien inn til gården.

Hver dag står en av naboene utenfor huset sitt her når vi går forbi. Han synger ut “bon gioooornooo!!” når vi går forbi, som om han ikke har en bekymring i hele verden. Vi synger tilbake, “bon giorno!”, og bekymringsfriheten er smittsom.

Snart var vi i et nyåpnet kultursenter i byen, og jeg håndhilste megetsigende på fremmede og latet som jeg ante hva jeg gjorde der. Vi forsynte oss av gratis champagne og fingermat, og snart var vi ute på gaten med røykerne. Der møtte vi Jason Johnson, en selverklært politisk flyktning fra New York. Han la ut om strukturelle politiske problemer i hjemlandet og hva slags håpløs jobb Obama har, og jeg preket for koret. Jeg elsker å treffe amerikanere i eksil.

Vi forlot de røykende sultne kunstnerne, og Felicity tok meg med på stamstedet sitt, byens irske pub. Vi drakk rødvin der under etruskiske buer. Sjåføren vår kom innom, og til min mistro tok et par glass med oss før vi spiste kebab og kjørte hjem. Jeg var nervøs.

I dag var det lørdag, og en del flere gjester hadde kommet ettermiddagen før. Jeg dro på vinsmaking med en irsk gjest som heter Catherine. Det var skikkelig artig; først fant vi ikke stedet og måtte spørre oss frem, og ble nesten en time forsinket. Langs hovedveien fant vi to overkjørte katter (som ikke var artig). Ingen av oss er erfarne vinsmakere, og verten kunne ikke ett eneste ord engelsk, men hun var tålmodig med oss og snakket saakte og tydelig, og vi smakte utmerket vin og brandy og eddik. Jeg kjøpte honning av dem på oppdrag fra Felicity. På veien tilbake gikk vi på drueslang i vinmarkene; vi kniste som småbarn og ble klissete på hendene.

Etter flere timer med sløving i solstolen i dag, tok jeg sandalene fatt og gikk tur i et umbriansk maleri av rullende sletter og krummede stier. Jeg gikk langs brede åkre av solsikker med tunge hoder bøyd i savn; jeg krysset elver og små daler og jeg så firfirsler drive sine mystiske gjøremål i det tørste gresset. Jeg fulgte spor av hestesko opp til en gammel kirke av murstein, og jeg kunne se helt tilbake til gården derfra. Det var et av de fineste øyeblikkene på reisen.

Herberget jeg bodde på var et tidligere kloster eller slikt noe, et murbygg fra 1800-tallet. Det var en salig, nesten Escher-isk labyrint av korridorer og trapper. Stort og upersonlig og ikke så artig. Et lyspunkt var den franske pensjonisten jeg pratet med i timesvis i går, og kvelden før da operakonserten i nabobygget fyllte hver lille krok i huset med O sole mio og andre slagere.

Jeg var lenge usikker på neste reisemål, så jeg satte meg ned med yr.no og så etter steder med minst mulig regn. Perugia ble den heldige vinneren. Det er egentlig en filleby som ikke er kjent for annet enn sin utsøkte sjokolade og en fontene, men jeg fant dette overnattingsstedet, som er en bondegård et stykke utenfor byen. Dermed ble det et reisemål i seg selv.

Toget dit fra Firenze var minst en halvtime forsinket og tok rundt to timer. I brutalt regnvær passerte vi utallige kornåkre, vinmarker, små slott på små fjelltopper, søvnige landsbyer … og mer piskende regnvær. Fra togstasjonen, rundt en halvtime med buss. Og litt ekstra, for buss-sjåføren glemte å si fra når stoppet mitt kom, så jeg fikk en liten rundtur i distriktet.

Og så en god spasertur inn på en stille landevei, før jeg hører hanen gale og finner gården. Her er så fint at ord blir utilstrekkelige (og bilder blir for tungvindt akkurat nå).

Vi ser ut til å være seks gjester, og fire ansatte, som er språkstudenter som ser ut til å ha fått seg en av verdens beste sommerjobber. De andre gjestene er en New Zealandsk familie som drar videre i morgen.

Det var noe kluss med bookingen min, så istedetfor å dele rom med andre måtte jeg ta til takke med et fint enerom for samme prisen. Jeg er såpass romslig at jeg kan tilgi slikt.

Jeg ser frem til noen stille dager med nyplukkede egg til frokost og distriktets lokale vin i glasset.

Lørdag ettermiddag var det på tide å dra videre. Før den tid dro jeg ned til sentrum for å brenne opp litt forinter. Et rivende flott andebrystmåltid hjalp litt, men selv det var ikke dyrt nok, så jeg har litt mynter som suvenir. Innen jeg er tilbake, er nok Euro innført.

Turen til Firenze gikk via Venezia. Natt-toget til Venezia gikk kl. 17. Det var en del lavere standard enn det mellom Polen og Ungarn, men greit nok. Kupéen delte jeg med Mirco, en vaskekte italiener som hadde besøkt sin ungarske kjæreste og hadde svært mye å fortelle både om henne og seg selv. Han er innehaver av en mobiltelefonforretning utenfor Venezia, og har fortid fra den italienske hæren, og kunne derfor pepre meg med anbefalte destinasjoner i Italia. Han bedyret at han holder seg i god form fordi han ikke røyker eller drikker; ikke mer enn 20 minutter senere kom han tilbake fra restaurantvognen med en øl til hver av oss.

Utpå kvelden spiste vi middag i restaurantvognen (noe han insisterte på å betale for mot at jeg forteller alle hjemme om den hyggelige italieneren jeg møtte). Han la ut om hvordan han har mistet troen på landet sitt; om hvordan Berlusconi kontrollerer alle TV-kanalene og fyller dem med nonsens som i tur gjør at kvinnene blir overfladiske og bare vil ha dyre sko og nesejobber og silikon. Det slo meg at måten han vinklet frustrasjonen sin på i seg selv var noe overfladisk. Han fortalte også om sin venn som er mafia-boss, og viste meg et bilde som virket urovekkende troverdig. Og stadig vekk gjorde han Mussolini-lignende gestikulasjoner. I det hele tatt ble jeg konfrontert med mange stereotypier den kvelden, uten at de ble avkreftet. (Og det inkluderer den positive stereotypien om at italienere er sosiale, omsorgsfulle og åpenhjertige, for å ha det sagt)

Måltidet ble avbrutt av væpnet kroatisk politi som ville se pass. Farvel, søte Schengen! I to omganger ville de se passene (tror vi talte 12 grensevakter). I andre omgang ble mitt gammeldagse norske pass godkjent bare under tvil, mot at jeg fremviste alt mulig av kredittkort, helsekort og den slags. Og så fikk jeg dæven døtte meg stempel i passet, sånn som i riktig gamle dager. I syv år har jeg hatt passet, og reist mer enn mange, men aldri fått noe stempel.

Etter vi kom tilbake fra middagen, fant vi to ungarske fruer i kupéen. De var hyggelige nok, men tynne engelskkunnskaper gjorde samtaletemaene ganske begrenset. Mirco fortalte om sin overfladiske kjæreste i enkle ordelag.

Natten ble urolig for å si det mildt. Flere ganger ble vi vekket for nye passkontroller. Etter Kroatia måtte toget krysse Slovenia, og de var om mulig enda mer selvviktige. De hadde lommelykt og, ja, lupe. Nye to ganger ble jeg spurt om jeg ikke har noe mer troverdig enn et norsk pass å fare med. I halvsøvne måtte jeg svare på spørsmål som “er dette første gangen du besøker Slovenia?” “Er du på ferie her?” “Kommer du fra Kroatia nå?” (som er et ubegripelig tåpelig spørsmål å stille ombord på et tog som nettopp har krysset grensen fra Kroatia). Nytt stempel i passet. Senere var det også bagasjekontroll, men de gravde ikke i vår bagasje (til tross for at Mirco hadde både vin og sigaretter til sin venn i mafiaen).

Jeg har ikke noe begrep om hvor mye jeg sov alt i alt, men da jeg bestemte meg for at det var morgen, var jeg i ganske god form tross alt. Mirco var allerede gått av på et tidligere stopp.

Det var skikkelig fint å rulle inn mot Venezia Santa Lucia-stasjonen, med vann på begge sider av sporene og horisonten av byen langt der fremme. Klokken var litt over syv da jeg sto på stasjonen og prøvde å orientere meg. Jeg gikk rett utenfor og knipset et bilde, og jeg skulle gjerne hatt bedre tid til å gå meg litt vill i den byen. Men akk, jeg hadde booket seng i Firenze og måtte sjekke inn der innen kl. 14.

Toget fra Venezia til Firenze tok vel tre timer og var sikkert 40 minutter forsinket. Jeg hoppet av på det første stoppet med “Firenze” i navnet, som var Firenze Rifredi. Jeg forstod ganske raskt (men ikke raskt nok) at dette selvsagt ikke er hovedbanestasjonen i Firenze, som heter Santa Maria Novella. Dette ville jeg visst om jeg hadde lest meg litt opp på forhånd. Ventetiden til toget til riktig stasjon ga meg tid til å lese meg opp, til å tenke gjennom at jeg burde skjerpe meg, og til å drikke en skikkelig ekkel Espresso Lungo fra en automat på perrongen.

Under spaserturen mot herberget innså jeg to ting, henholdsvis: 1) det er vamt, skikkelig solstek! Endelig. 2) Firenze er sjarmerende og pen. Jeg kan/kunne blitt her en stund, bortsett fra at det er meldt regn og at herberget er svært og virker ganske usosialt. Får se; gleder meg ihvertfall til å se meg om, og å bruke mer sommerlige klær.

I går og i dag har jeg vandret rundt i Budapest, krysset Donau, spist nudler og drukket kaffe og tatt kontinentets eldste undergrunnsbane. Det er en utrolig fin by med flere monumenter og storslåtte bygg enn man kan forestille seg. Ungarerne er også noe bedre i engelsk enn polakkene.

Vinden ga seg litt, så jeg dro ned til slottet Wawel og så meg litt om, og dro tilbake. I fire-tiden dro jeg, Brian og en australsk jente til saltgruvene, på en kjempeorganisert guidet omvisning. Vi var vel 135 meter under jorden på det meste. Det var imponerende, men ganske innlysende at det har blitt skreddersydd for turisme etter at gruvedriften stanset. Likevel var det en grei ting å gjøre med tanke på været.

Vi var tilbake i åtte-tiden, bare et par timer før natt-toget mitt til Budapest. Vi dro på en restaurant der jeg spiste noen nydelige blåbær-dumplinger som minte mer om dessert enn middag, og eplepai. Nå var jeg mest opptatt av å bli kvitt mine siste sloty, men det er ikke lett når alt koster så lite.

Brian ble med til togstasjonen og skaffet seg plass på tog til Tyskland neste morgen. Vi tok farvel og jeg fant Budapest-toget.

Det var overraskende god standard, selv om skinnene spesielt på polsk side gjør at turen føles som en humpete landevei. Jeg sov likevel overraskende godt, og toget rullet inn på Budapest Keleti-stasjonen på minuttet presist kl. 8.33. Turen ut fra toget og til stasjonsbygget var preget av tvilsomme tilbud om drosje og losji.

Det første jeg gjorde mens jeg likevel var på togstasjonen, var å reservere seng på neste natt-tog. Jeg har tenkt en hel del på hva neste stopp skal være. Budapest har god tilknyting både til sør, øst og vest, så hva jeg velger nå vil sette karakter på resten av turen. Samtidig er det på det rene at togene her omkring er såpass trege at det er grenser for hvor langt jeg kommer på tiden jeg har (med mindre jeg vil bruke uforholdsmessig mye tid ombord på tog). Etter nøye avveining har jeg derfor bestemt meg for å benytte anledningen nå til å dra til Italia, som har raske tog og tilsynelatnde høyere temperaturer. Lørdag drar jeg med natt-toget til Venezia, et sted jeg ikke skal bli værende, men jeg bytter tog der til et annet sted jeg ikke har bestemt meg for ennå. Kanskje Firenze i første omgang? Kanskje jeg drar innom Roma, og sannsynligvis lenger syd.

Nå, i Budapest. Etter litt spasering med turistkartet i hende, fant jeg til og med hostellet. Det er et rolig sted som bare har noen få gjester akkurat nå. De har en liten hundevalp. Nå skal jeg ut og skaffe meg noe valuta og utforske byen litt.

Hostellet (som media kaller slike steder nå, og det er helt OK) har frokostbuffet, og jeg nøt den i sakte fart i morges sammen med noen nyankomne.

Krigshistorikeren, som heter Brian og er en Master-student fra California, og jeg, dro på guidet spasertur i formiddag. Det var tynt oppmøte pga. tungt vær, og etter en våt tur rundt den svære torgplassen rømte vi inn på en kafé og drakk ekte varm sjokolade som var så tykk at man nærmest kunne skjære den opp. Nam! Og en polsk øl med et forglemmelig navn.

Etterpå dro jeg med Brian, en New York-kar, og to britiske jenter (eldre enn 18 år) til Schindlers fabrikk, som nå er et museum over Kraków under andre verdenskrig, og ikke så mye om fabrikken per se. Det var ganske bra.

Etter en lang dag uten mat dro Brian og jeg ut til middag. Vi fant en merkelig restaurant skjult i en kjeller kun tilgjengelig fra en bakgård. Her var langbord og akvarier og polske bestemødre på kjøkkenet og en kar som klimpret på gitar. Vi spiste potetpannekaker, som ikke minte mye om pannekaker slik jeg kjenner dem, og pølse. Det var mye mat, og kjempegodt, og kostet under femti kroner.

I morgen kveld drar jeg videre med nattoget til Budapest. Det regner visst like mye der, men jeg ser det kan lette litt innen jeg ankommer dit. I det minste er det varmere der. Det er jo litt påfallende at en norsk kvinne har blitt funnet myrdet på et hostell i Budapest nylig. Mange her i Kraków kommer fra eller skal til Budapest, så vi har spøket litt om det.

Jeg vurderer en tur til saltgruvene i morgen. Auschwitz utgår siden jeg ikke orker mer trasking i striregn, selv om Auschwitz kanskje ville vært et stemningsfullt sted å gjøre det på. Hvis det letter litt bør jeg også spasere ned til slottet, siden det ville være ganske flaut å dra fra Kraków uten å ha gjort det.